Umbra

Selft oom dett lyis hon vocala oom, vie iki fatthee

kandt, kandt iki see

vadd Usnu baghoom loong sitt haar seer.

Vie, sem oom notti barr harr

een gnist, oc till nepfe oc nod.

I Øyvind Rimbereids nye langdikt, tar vi et skritt til siden fra vår verden.

Gjennom karakteren «jek» følger vi et lite samfunn i krise. Det er i ferd med å avfolkes, maten må sankes fra et ødslig berg og heller ikke lyset er av det beste slaget. Bedre blir det ikke av at myrvannet har tatt til å stige. Sentralt i dette samfunnet står spåkvinnen Usnu. Hun gjør så godt hun kan med sine peilinger inn i fremtiden. Men det er «jek» som bevitner alt dette og som forsøker å finne ordene som kan bære, i et omkalfatret og lite konsekvent språk. Spørsmålene blir mange. Hva er mulig å tenke, praktisk og poetisk, i tider som mørkner? Hva kan «jek» selv gjøre? Og når ordene fram, til oss?