I og med avstanden mellom folk. I og med ensomheten. I og med havets, naturens nådeløshet. I og med den karrige jorda de skal leve av. I og med sykdommene, tuberkulosen, for eksempel. I og med mangelen på prevensjon, alle graviditetene, fødslene. I og med alt dette, og mer til, så kan det ikke være særlig lett å være menneske på Salsnes på denne tiden. (Elise tenker nok ikke dette, men det gjør jeg.)
Kjersti Annesdatter Skomsvold har ikke visst stort om oldemora si, men noe har hun skjønt: Hun var fryktet. Og hun må ha hatt et hardt liv.
Så skjer det at Kjersti ligger våken om nettene. I den ene hånda holder hun toåringen sin. Den andre hånda har oldemor Elise grepet tak i.
Skomsvold begynner å dikte fram sin egen oldemor, som ble født i 1880. Hun skriver seg inn i fortiden, eller snarere vever fortiden inn i nåtiden. Det meste finner hun på, men noe er sant: Tolv år gammel mister Elise faren sin. Altfor ung innleder hun et forhold til læreren sin, eller han innleder et forhold til henne, og da Elise blir gravid, 17 år gammel, gifter de seg. I årene som kommer føder hun barn etter barn etter barn, og hun må begrave mange av dem. Men selv om Elise blir husket som en sint og bitter kvinne, må vel også hun en gang ha elsket livet?
Hun er levende. Elises bok er den første boka i en planlagt kvartett om forfatterens formødre.
