Myten om murbyen

Natt til 17. august 1624 ble Oslo rammet av en brann som raste i tre døgn og la nesten hele byen øde. Bare kirken, noen murhus og grunnmurer sto igjen blant forkullede rester av trehus. Minst 14 ganger hadde byen blitt helt eller delvis nedbrent.

Brannen i 1624 var den mest skjellsettende hendelsen i Oslos historie. Kong Christian 4. bestemte derfor at Oslo skulle flyttes til motsatt side av Bjørvika og hete Christiania. Samtidig innførte han murtvang for å unngå flere branner. Lafting, som var den vanlige byggemåten, ble forbudt. Men ble Christiania en murby?

Kongen visste at murhus var dyre å reise for de fleste, og han tillot derfor bindingsverk utfylt med murverk. Men byggemåten var lite kjent, og den var uvant for norske tømrere. Utenlandske tømrere og murere måtte oppføre de første husene. Et blandingsprodukt av hjemlig laft og fremmed bindingsverk ble byens byggeskikk. Samtidig ble byen mer internasjonal.

De få murhusene vi verner som kulturminner, er ikke representative for bebyggelsen i «Det gamle Christiania», skriver Roede. De tilhørte byens overklasse. Hus for folk flest er det ingen igjen av i sentrum.

I denne boken forsøker Roede å tegne et bilde av den tapte bebyggelsen. Hvordan så de ut, husene som jevne borgere bodde i? Hvorfor ble bybildet et helt annet enn i de norske trebyene?